JAKT

Den stolte furuskogen på Frønningen, som gjennom århundre har vært den viktigste ressursen for bygdesamfunnet, representerer i dag en relativt ubetydelig verdi, sett med tradisjonelle øyne. Det er fortsatt mulig å ta ut en del fint tømmer, men dette er ikke lenger nok til å holde liv i en bygd. Da sagbruket ble lagt ned i 1997, var det tid for å tenke annerledes ressursbruk. Skogene ble på ny gjenstand for stor menneskelig aktivitet, men denne gangen hjortejegere istedenfor tømmerhoggere. Flere bygninger ble restaurert og det ble gjort tiltak for å forbedre beitene for hjorten. Det jobbes nå for å forbedre en god del av skogsveinettet, - dette både for jegere og skogsmaskiner. Tømmerhogsten må holdes i gang, da hogstflatene gir godt beite for hjorten.

 

Men under planleggingen av hogstene legges det stor vekt på flatestørrelser og arrondering, - til fordel for viltet og jegerne. På Frønningen har hjorten også et friområde hvor det vanligvis ikke jaktes. Dette området er viktig for å gi dyrene fred i brunstperioden. Ofte er det mye brøling i og ved det området. Etter som ungskogen har vokst til har det og blitt en sterk bestand av småvilt, som bla. tiur, orrfugl og hare. I fjellet er det både lirype og fjellrype. Stadig flere jegere kommer for å jakte småvilt, gjerne i kombinasjon med hjortejakt. Noe av det mest spesielle ved Frønningen er den store variasjonen i terreng, - her finner du alt fra det flateste østland til det bratteste og villeste vestland. De fleste velger å jakte i det flate terrenget, men stadig flere blir tiltrukket av de mer spektakulære områdene også.